— Hoit oppe i Zenith sad Eventyr-
Lserken; det trillede og glitrede och
dryssede ustanselig der oppefra; och til-
slut vidste man ikke, om det var Lserke-
triller eller Solstraaler eller Sommersus,
eller om det var altsammen tilsammen.
Men tversigjennem den sitrende Brus jog
skarpe Lyn forbi; det var Svalerne, som
skar gjennem Luften paa kryds og tvers.
Birketrffirne var ganske udsprungne; de
skinnede i Morgenen som stillestaaende,
gyldengul Rog, og Bregnerne, som lige-
til nu havde rullet sine Blade saa per-
tentlig i Klump, trillede dem pludselig
helt ud, som om der slet ikke var noget
at vente efter lsengere.
