Svensk ordbok 2009, webbversion
transcenden
´
s
[
-∫en-
(ljust sj-ljud) el.
-sen-
]
substantiv
~en
tran·scend·ens·en
●
det att vara transcendent
fil.
sedan 1821
till lat.
transcen
´
dere
’överstiga; övergå’; jfr
skandera